Fredag kom som nevnt far opp til Knaben for å bli med det første stykket oppover. I tillegg kastet Margaret seg rundt og tok turen opp, så vi fikk en kjempekoselig kveld hvor far disket opp med en nydelig fiskemiddag. Han mente det nok ville bli lite fisk på meg fremover, og uten verken isfiskeutstyr eller dynamitt har han nok rett i det.

Lørdag pakket vi sammen, spadde ut bil og hytte, tok farvel med Margaret og gikk i gang med stigningen oppover Reinshommen med Knaben 1 som første delmål. Jeg la på kortfeller og skiftet til taudrag. Bakkene gikk lettere enn forventet – kanskje timene med dekk på slep gjennom Njåskogen har gitt noe utbytte. I det vi forlot veien opp til de øverste hyttene og tok fatt på løssnøen kom et par bak oss og lurte på om vi skulle langt. Jeg svarte som sant var at jeg skulle til Nordkapp, og vi ble alle enige om at det var langt. «Da kan vi hjelpe deg litt på veien», sa han, og gikk foran og lagte spor til oss. Det var til stor hjelp, ikke minst fordi Shaman da ble noe mer målbevisst og holdt riktig kurs.

Isforholdene på vannene ser langt bedre ut her oppe. Derimot var sikten dårlig, men med noen åpninger innimellom. Vi hadde tidvis problemer med å se våre egne spor. Ikke veldig problematisk for min del med all den oppakningen jeg har, men far skulle tross alt hjem igjen samme dag. Vi satte oss ned for å ta lunsj i hver vår vindsekk øst for Kvina, og ble enige om at han skulle legge i vei hjemover neste gang det lettet. Få kjenner området bedre enn ham, så forhåpentligvis kom han seg greit ned igjen før mørket overtok.

Jeg fortsatte et lite stykke innover, men da sikten igjen forsvant og det uansett nærmet seg kveld satte jeg opp teltet på en liten hylle over Vierlonæ. Et fint utgangspunkt for å klatre opp mot Eivindsvatnet i morgen tidlig, og derfra fortsette i retning Josephsbu. Nå har både Shaman og meg fått spist litt, det vil si jeg har spist litt og Shaman har spist mye. Går snart i gang med litt snøsmelting for å få fylt opp termos og drikkeflaske. Den gamle Lillehammer 94-radioen jeg en gang fikk ha med i timene på barneskolen under OL har nå funnet frem P3, og om jeg holder en hånd over den er det nesten skurrefri lyd.

Om jeg skal notere en lærdom for dagen får det være at verdien av en tisseflaske er langt mindre når den ligger nedpakket i pulken utenfor teltet.