Startet dagen med å si en setning jeg aldri trodde jeg skulle si da jeg måtte kjefte på Shaman: «Ikkje ed driden min!» Hadde våknet allerede klokken fire, og syntes det var helt nydelig. Slo på radioen og fikk en lang og rolig morgen i teltet mens jeg smeltet snø og spiste en god frokost bestående av havregryn- og nøtteblanding i tillegg til Margarets knekkebrød med spekepølse.

Det første som skulle gjøres var å krysse et av vannene nede i dalen. Dette ville være det lavestliggende vannet jeg skulle krysse denne dagen, men ut fra hva jeg hadde sett dagen før var jeg ikke veldig bekymret. Tok sikte på å krysse midt på, med god klaring til inn- og utos. Kikket på Shaman, som heller ikke virket å ha noen betenkeligheter. For sikkerhetsskyld løsnet jeg likevel mage- og brystreim på sekken og hadde ispigger hengende rundt halsen.

Deretter tok vi fatt på stigningen opp mot Krokevatn og videre til Eivindsvatn. Helt siden jeg første gang gikk langs Eivindsvatnet på en høsttur for en del år siden har jeg kjent en dragning mot det stedet. Det ble derfor naturlig å legge løypen nettopp der. Vi følgte Eivindsvatnet til endes, og svingte nordover ved Sandlonæ. Kom da opp i et helt nydelig område, og turen videre nå går i områder jeg ikke har vært i tidligere. På vei ned mot Nera Holmevatn stuper Shaman over sin første skavl – det skulle ikke bli den siste. Den var heldigvis ikke spesielt høy, men overskyet vær gjør lyset vanskelig, så vi må være forsiktige i utforkjøringer.

Opp mot Ratlondalen begynner jeg å gå tom for krefter og er veldig tørst, men med tom vannflaske og termos. Burde ha stoppet og hakket meg et hull i isen, men fortsettet å gå. Vi skjærer nordover igjen og får en bratt stigning oppover fjellsiden fra Ratlondalen. Så kommer en ny utforkjøring, og jeg bremser meg forsiktig nedover. Sliter fortsatt med å se konturene i landsskapet. Shaman er mindre forsiktig, og kombinert med at han virker å se enda mindre av konturene i landsskapet stuper han snart over en ny skavl, denne gang med forben og hodet pekende rett nedover og rumpa rett til værs. Jeg må visst passe bedre på han. Han ruller et par runder nedover bakken, men ser ut til å ha klart seg fint.

Jeg har begynt å tenke på en overnatting på Josephsbu, men med den farten vi nå holder er jeg usikker på om vi når frem. Når vi kommer til vannet mellom Strattevatnet og Olavstjønn er jeg så tørst at jeg tar frem øks og spade og får fyllt vannflasken. Her gjør jeg også et dårlig veivalg som fører til at jeg dropper å gå helt til Josephsbu. I stedet for å ta østsiden av 937-toppen velger jeg vestsiden. Jeg vil ned på vannet sør for Litla Halvorsvatnet, men blir møtt av et fall rett ned. Vi snur og settet opp teltet et sted vi passerte like før. Jeg skjønner at jeg burde valgt østsiden av nevnte topp for å komme ned på dette vannet, men bestemmer meg for å la det være til neste dag. Etter å ha fått opp teltet legger jeg meg ned for en liten hvil før jeg skal i gang med snøsmelting, men sovner skikkelig og sover til neste morgen.