Våknet og gjorde meg klar som vanlig. Værmeldingen i går hadde meldt om fortsatte snøbyger og noe vind. Jeg hørte det suste i ovnen, men vinduene var dekket med snø, så jeg visste ikke helt hva som ventet meg der ute. I det jeg åpnet døren klasket snøføyka meg kontant i ansiktet. Jeg fikk løftet blikket og konstatert at det ikke var forsvarlig å legge ut i dette været. Ytterdøren åpner seg utover, så jeg tok i stedet spaden og fikk fjernet en del snø så jeg ikke ville bli innesnødd helt enda. En svær fonn ligger foran døren og helt opp til taket, så det er bare akkurat rom nok til å få åpnet døren. Jeg la ut Spot-en for å få sendt en Alt ok-melding, gikk tilbake til peisstua og fant frem Polski jest prosty og en kopp te. En liten stund senere gikk jeg for å sjekke at det fortsatt var mulig å åpne døren. Det var i siste liten. Jeg fikk presset døren langt nok ut til å få ut en arm, og med spaden kunne jeg da litt om litt få fjernet nok snø til at jeg kunne presse meg ut og få spadd opp på ny. Denne gangen spadde jeg også opp rundt et vindu i le, det eneste som ikke var helt tilsnødd, slik at jeg har en alternativ utgang når døren nok ganske snart er sperret igjen. Dette vinduet bruker jeg nå også til å få ladet batterier med det lille solcellepanelet jeg har med. Det ser ut til å fungere fint, til tross for uværet.

Ganske riktig var døren snart sperret igjen. Krøp ut vinduet og så at nær hele døren på nytt var dekket til. Denne gangen spadde jeg til en ganske stor levegg som forhåpentligvis gjør at det tar lengre tid før døren er sperret igjen. Spadde også litt ekstra rundt vinduet som trolig er den eneste veien ut i morgen tidlig.

En lapp på kjøkkenet sa at det var skiltet et sted med mobilsignal. Jeg hadde lite lyst til å dra opp på noen fjelltopp akkurat nå, men mens jeg var ute og spadde skimtet jeg et skilt oppe i bakken like bak hytta. Kravlet meg opp dit og så at det ganske riktig sa Mobilsignal. Gikk tilbake for å hente telefonen og fikk ringt hjem for å få bekreftet at Spot-meldingene kommer frem, si at jeg har det fint, men at jeg nok må gi opp å rekke Finse innen den datoen jeg skulle møte Margaret der. Det var selvsagt noe usikkert hele tiden ettersom det er vanskelig å beregne tid på vinteren, men likevel bittert.