Mot Hellevassbu

Stormen Ole hadde fått ristet i fra seg i går, så i dag gjorde jeg klar for å fortsette i retning Hellevassbu. Vi fikk spist nok en nydelig frokost før Margaret gjorde seg klar for kolonnekjøring og jeg gjorde meg klar for en bratt start på dagen. Det blåste fortsatt friskt, og ikke overraskende tok det seg opp enda noen hakk etter hvert som vi kom opp i høyden, men det var bare herlig nå som jeg var mett og uthvilt. Med disse forholdene hadde vi nok startet litt seint om vi skulle nå helt inn til Hellevassbu. Det var meldt enda mer vind utover kvelden, så egentlig burde vi prøve å nå inn til hytta.

Stigningen opp fra Haukeliseter gikk fint. Depoet hadde jeg fordelt mellom sekken min og kløven til Shaman så ikke pulken skulle være så tung opp bakkene. Jeg merket knapt noe til pulken oppover. Oppover er det bedre med en tung sekk enn en tung pulk. Nedoverbakkene ble mer utfordrende av de vanlige årsakene, samt at sikten var dårlig på grunn av vinden. Det føles nesten som jeg bruker mer krefter nedover enn oppover slike dager. På grunn av jaktinnstinkt er ikke Shaman en type hund som kan gå løs. Med ham festet til magebeltet må jeg hele tiden passe på å holde farten nede, mens han hele tiden prøver å få farten opp. Snørekjørestrikken som binder oss sammen er 3-4 meter lang. Kommer vi opp i stor fart går det ikke lenge før Shaman tråkker igjennom den harde overflaten og får en bråstopp. Da blir 3-4 meter fort lite når jeg kommer susende på ski i samme fart like bak. For ikke å snakke om pulken, som for dagen var festet med taudrag på grunn av all klatringen vi hadde foran oss.

Tar en liten pause etter Mannevatn, og det blåser nå såpass mye at jeg ser at Shaman begynner å bli redd. Han klynker litt og tar noen forvirrede skritt frem og tilbake før han krøller seg sammen ved siden av meg. Vi får komme oss videre. Kommer oss over på Årmotvatni og fortsetter oppover dalen mot Midnutvatnet. Like før Midnutvatnet bestemmer jeg meg for at det får være nok for i dag. Shaman virker sliten, og jeg er ikke negativ til å få satt fra meg sekken jeg heller. Vinden har også roet seg etter at vi kom ned hit, noe som gjør det lettere å få satt opp teltet, så tidspunktet virker bra.

Like før teltet er ferdig satt opp kommer noen kraftige vindkast nærmest ut av ingenting og røsker skikkelig i teltet. Jeg må kaste meg over det for å holde igjen, siden jeg ikke har bardunert enda. Shaman surrer rundt beina mine og virker nå veldig stresset. De kraftige vindkastene bare fortsetter, og det øker på. Det røsker nå så mye i teltet at jeg begynner å lure på om teltet vil tåle dette. Jeg slipper Shaman inn, mens jeg kjemper med å sikre teltet best mulig. Noe levegg er ikke et alternativ her. Det blåser nå så mye at jeg blir blåst i bakken og lander på rumpa. Det har jeg aldri opplevd før. Jeg spenner opp alt av barduner på den siden som tar i mot vinden. Teltstengene ser ut til å ha blitt noe bøyde. Jeg spar godt med snø over sidene på teltet for å hindre at vinden skal få for godt tak og for å holde teltet nede. Det går, selv om det er mer is enn snø her. Jeg får også lempet sekken over Shaman, og presser den opp i hjørnet som tar i mot vinden. Det røsker voldsomt i teltet, og spesielt takduken over lufteluken og duken som danner forteltet får gjennomgå. «Dette holder ikke», tenker jeg, så jeg får koblet fra toppduken. Jeg løsner også pluggene fra forteltduken, legger den helt inntil teltet og spar godt med snø over den. All snøen jeg nå har spadd opp på sidene gjør teltet mye mindre, men det er ikke en bekymring nå. Det blir en lang kamp mot vinden, men etter hvert føler jeg at jeg har gjenvunnet kontrollen. Hva skjedde med den lune teltplassen min? Det har blåst en del snø inn i teltet, men det får bare være. Jeg kryper inn i teltet og får på meg varme klær og sovepose. «Har jeg glemt noe nå?», tenker jeg, men tror alt utstyret er under kontroll. Pulkposen har jeg tatt inn i teltet. Selve pulken har jeg presset ned i snøen med undersiden opp og spadd snø over. Vinden har bidratt med mer snø over den som allerede er hardpakket, så den ligger trygt. Ski og staver har jeg også lagt under snø på lesiden av teltet.

Nå må jeg få varmen i kroppen. På grunn av manglende yttertelt og den kraftige vinden ute lar jeg være å smelte snø. Med slike forhold, forminsket telt og alt av utstyr inne føler jeg ikke for å starte opp kokeapparatet med bensin inne i selve teltet. Det bruker jeg ellers forteltet til, hvor jeg kan grave opp en grop. Soveposen blir raskt våt, men sammen med gode klær er ikke det er stort problem. Trer vindsekken rundt soveposen for å beskytte litt. Jeg tenker at vi har blitt ønsket velkommen til Hardangervidda på skikkelig vis. Om testet ble bestått håper jeg vi slipper videre inn på vidda. Legger meg til å hvile med en kopp varm drikke og snus, mens jeg hører vinden røske i teltet. Sovner tidlig og får en god natts søvn. Godt sovehjerte kommer godt med noen ganger.

image

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: