Har hatt noen utrolig flotte dager på Finse, som skiseiler opp til å bli et av mine favorittsteder. At det ikke finnes veiforbindelse bidrar til en helt spesiell stemning. Klokken på stasjonen ringer, og varsler at et nytt tog er på vei inn. Noen drar, og noen nye kommer til. I tiden mellom hvert ring ser man kun de samme ansiktene. Alle virker å være i godt humør. Kanskje er det fordi man anstrenger seg litt ekstra for å være hyggelig mot disse menneskene man uansett er fastlåst sammen med frem til neste gang stasjonsklokken ringer. Eller kanskje det er den avslappende atmosfæren her oppe som gjør noe med oss. Jeg tror det siste. Det går ikke lenge før det kjennes litt som å være blant venner og kjente. Shaman gjør det Shaman gjør best, og blir hele hotellets kjæledegge. Dermed havner også jeg i prat med bortimot alle som har vært på hotellet denne helgen.

Før jeg la ut på denne turen sa jeg at noe av det jeg gledet meg mest til var å møte mennesker, på en måte man bare møter mennesker på i fjellet. Folk spurte meg om det ikke ville bli ensomt å gå en slik tur alene. Jeg svarte at jeg tvert imot trodde det ville bli mer sosialt enn om vi hadde vært flere, men på en annen måte. Når jeg nå har dratt videre er det med et snev av vemod, og en følelse av å ikke ha fått tatt skikkelig farvel med de jeg møtte. Kanskje vi møtes igjen, kanskje ikke. Jeg slår meg til ro med at det er noe vakkert over det å kunne møte helt fremmede mennesker på en slik måte, danne kortvarige vennskap som i hvert fall for min del er med på å gjøre hele turen min til akkurat det jeg håpet på, men så dra tilbake til hver våre liv. Det trenger ikke være mer.

En annen viktig grunn for å legge ut på en slik tur var opplevelsen av å være lenge på tur. Det sies at det gjerne tar en uke før man virkelig får lagt hverdagen bak seg, noe jeg har erfart selv også. Det var dette jeg ville ha. Å være tilstede i naturen. Jeg har nå vært på tur i en måned, og jeg har fått en ny hverdag som består av å spise, pakke ned utstyr, forflytte meg nordover, pakke opp utstyr, spise, sove. Det er enkelt, men jeg merker likevel hvor lett det er å glemme å stoppe opp og nyte, men i stedet være fokusert på oppgavene som må gjøres. Glemme å lytte til vinden, men i stedet snu ryggen til den. Glemme å lytte til skien som glir gjennom snøen, men i stedet sukke over hvor tung pulken er. Glemme å nyte det å kunne slå opp leir hvor som helst, koke opp vann til en kopp kaffe, slå på radioen i teltet og vente på en skurrete værmelding som antyder hvordan neste dag vil bli . Etter en helg med Expedition Finse blir det ekstra rart, men samtidig ekstra tydelig, å kjenne på at mine villmarkshelter er de som virkelig klarer å være fullt tilstede i naturen og nyte de små øyeblikkene, uavhengig av hvor den naturen måtte være, og uavhengig av hvor ubehagelig det var å komme seg dit. Festivalen ble avsluttet med et foredrag av Torbjørn Ekelund fra nettstedet Harvest. Han har nylig gitt ut boken «Året i skogen – en mikroekspedisjon». Her beskriver han hvordan han søkte seg tilbake til nettopp den tilstedeværelsen i naturen han hadde kjent som barn. Han dro ut i Nordmarka ett døgn hver måned i ett år. Han skulle ikke bli den første som krysset Sydpolen på ski baklengs, men observere de små ting og øyeblikk som finnes overalt i naturen om man klarer å åpne seg for det. Jeg er glad for nok en påminnelse på dette, som jeg også har fått fra lesere av tidligere innlegg.

Jeg har satt min ramme for turen – Lindesnes til Nordkapp. Mange har gått turen før meg, men ikke min tur. Det er ikke noe spektakulært over det, og det skal det heller ikke være. Jeg liker å forflytte meg fra ett sted til et annet, og jeg har god tid mens jeg gjør det. Underveis søker jeg en tilstedeværelse mens jeg opplever naturen og årstiden endre seg. Og kanskje endrer også jeg meg. I hvert fall kjenner jeg en stor glede over å være i gang med turen jeg har tenkt på så lenge. Alt ligger til rette for å få den turen jeg ønsker. Det er opp til meg å fokusere mer på hvor jeg er enn hvor jeg skal, samtidig som jeg har et endested og et mål å forholde meg til.

I den ånd titulerer jeg dette innlegget med noe annet enn hvor dagens økt ble avsluttet, og baker denne konflikten inn i tittelens dobbeltbetydning. Vi gikk ikke så langt i dag. Jeg fikk en lang morgen sammen med Margaret som ventet på at stasjonsklokken skulle ringe. Jeg følgte den kvistede løypen innover til Klemsbu. Hadde tenkt meg videre til Geiterygghytta, men det blåste opp såpass at jeg var mer fristet av soveposen og en pose julemarsipan. Vi er på tur igjen, og jeg gleder meg. Det meldes uvær, så jeg bør få tatt meg til en hytte før det slår til for fullt. Onsdag kan det ligge an til nok en værfastdag.

Ny dag. Jeg la meg i et telt og våknet opp i en snøhule. Det blåste friskt oppe i fjellet allerede nå, men værmeldingen hadde gjentatte ganger advart om uværet som var på vei. Skredfaregrad opp i 4 i morgen er ikke noe man vil ha med seg inn i Filefjell. Jeg tok en titt ut av teltet og så (eventuelt så ikke) at sikten var elendig i all løssnøen som ble virvlet opp av vinden. Jeg begynte å ane at det kanskje ikke var riktig tidspunkt å legge i vei videre innover. Startet derfor morgenen med å spa opp le mot vest ettersom vindretningen skulle snu i løpet av dagen, slik at jeg var bedre forberedt om jeg skulle måtte bli værende i teltet en stund. Men siden turen i går var kort, var det også kort vei nedover igjen til Finse. To døgn i teltet kontra to døgn der nede. Jeg minnet meg selv på min nye læresetning om hvor man bør være dersom man skal sitte værfast, spadde ut teltet og pakket sammen tingene. I det jeg tok på skiene slapp solen igjennom, vinden roet seg, og det ble skikkelig fint i fjellet. Det føltes feil å gå sørover igjen med slike forhold, men værmeldingene hadde vært tydelige, og mørke skyer var allerede på vei over fjelltoppene. Vi brukte den ene timen med sol det skulle bli denne dagen til å ta oss ned igjen, og kort tid etter kom været snikende.

Nå blir jeg sittende til det verste uværet har passert. Kanskje burde jeg ha tenkt det allerede før vi la ut i går, men jeg hadde håpet å ta meg et lite stykke videre etter å allerede ha ladet opp her noen dager.