Etter den lange lunsjen i går la jeg meg nedpå litt for å notere noen ord for dagen (klokken var riktignok fire, men jeg hadde planer om en middag litt utpå kvelden). Tenkte det jo heller ikke kunne skade å lukke øynene en liten stund, for så å sprette opp om en times tid. Det ble lite spretting, men jeg våknet akkurat tidsnok til å få med meg 05.45-værmeldingen neste morgen.

Jeg hadde tenkt meg avgårde ganske tidlig, så jeg var ferdig med frokost og vask da engelskmannen våknet. Jeg fikk pakket ned de siste tingene før han ba meg på en kopp te med melk før jeg dro. Han skulle videre til Bjordalsbu. Jeg skulle samme vei, men ville se an formen og kanskje gå noe lenger dersom bakkene opp dit gikk greit.

Det gjorde de, og hvilken utsikt jeg klatret opp til. Jeg måtte stadig snu meg og se utover. Nydelig område. Var oppe ved Bjordalsbu litt før klokken ble halv to, og fortsatte da videre etter litt kjeks og vann. Alle høydemetrene vi hadde kjempet oss oppover skulle nå sløses bort på et isete føre ned mot Breistølen og riksvei 52. Jeg måtte le av Shaman, den lille knallen på nesten 50 kilo. For en jobb han gjør. Han har virkelig plukket opp ett og annet. I starten av turen var han stort sett i veien, virret fra side til side og klarte på de utroligste vis å surre kobbelet fast rundt beina mine. I dag har han igjen hatt pulken, og med tilsynelatende letthet trukket den over det som ble en ganske lang etappe med tøfft terreng og føre. Synd jeg ikke får fortalt ham hvor stolt jeg var av ham.

Jeg satte opp teltet like ved riksvei 52 og Breistølen, et serverings- og overnattingssted som aldri holder åpent. Fortsetter i retning Sulebu i morgen, og starter igjen dagen med klatring.