Titter ut av teltet og får en ufrivillig – om enn sårt tiltrengt – dusj fra snøføyka. Det blåser friskt og snør. Shaman popper opp fra sin nedsnødde tilstand, rister seg, og ser forventningsfullt mot teltåpningen. Sorry, Shaman. Jeg stenger igjen teltet og legger meg tilbake i soveposen.

Klokken blir ett før vi er klare til å dra. Det har sluttet å snø og vinden har roet seg noe. Jeg starter med pulken, men uten noe å dra på vimser Shaman så mye rundt omkring at jeg et stykke oppe i bakken lar ham overta pulken igjen. Kort tid etter ser jeg en liten gruppe rein på en fjelltopp like over oss. Shaman har ikke oppdaget dem, men de tar seg ned på flaten foran oss, og da trigger han for fullt. Jeg står i ro en stund til de er ute av syne, men for Shaman er de ikke ute av sinn. Han rykker til, og trekker både pulken og meg et stykke før han gir opp.

Nok en grå dag hvor sikten er den største utfordringen, men litt rufsete vær må jeg nesten regne med i februar. Vi tar oss opp skaret sørøst for Nordre Kluftenosi, og Shaman setter utfor bakken på andre siden. Jeg misliker situasjonen og førsøker å kommandere ham til å stoppe, men sta som han er har han bestemt seg. Jeg har festet ham i et vanlig flexibånd beregnet på hunder opp til 11 kilo (på grunn av vekt og størrelse), så jeg forsøker å ikke belaste båndet for mye, men nå rykker jeg til i båndet og får stoppet ham. Jeg slår i bakken foran oss som med en blindestokk, og på andre slaget går staven gjennom kanten på en flere meter høy skavl. Vi står allerede for nært. Jeg fortsetter å bruke blindestokken mens vi beveger oss bort fra skavlen og mot fjellsiden som vender østover. Etter hvert kommer vi oss bort dit, og jeg tenker at vi nå har kommet oss rundt skavlen. Den siden er isete og enda brattere, så vi tar oss forsiktig et stykke nedover før jeg føler meg trygg nok til å slippe taket på Shaman. Han vil som vanlig opp i fart, og jeg lar ham få løpe litt.

Turen videre går greit, men da vi nærmer oss Suleskartjerni har klokken blitt såpass mye at jeg bestemmer meg for å sette opp teltet og la Suleskar 2 vente til i morgen. Vi er nå nært nok Tyinkrysset til at det bør bli en ganske kort etappe ned dit i morgen. Graver ut en liten hylle i fjellsiden ned fra Sulefjellet for å få en jevn flate til teltet. Shaman er tydeligvis innstilt på å sove i teltet i natt. Teltet mitt er et 2-3-mannstelt. Eventuelt 1 hund og en halv mann, for Shaman presser seg sånn inntil meg at jeg blir avstumpet med et lite hjørne av teltet.