Det lå an til en lang dag om jeg ville forsøke å nå Hindsæter. Vi la ut på Gjende, og gikk med en følelse av å være midt i noe urnorsk. Det skulle blåse opp litt igjen i dag, og det gjorde det, men vi startet i hvert fall med vinden i ryggen. Jotunheimen hadde tydeligvis innstilt seg på å holde seg skjult for meg denne turen, og gjemte seg fortsatt bak det lave skydekket. Besseggen hadde heimen derimot glemt å skjule, så jeg koste meg med å gå nede på vannet langs eggen.

I det jeg rundet knekken på Gjende var det slutt på medvind, og vinden bestemte seg i stedet for å blåse rett imot. Snøforholdene var gode, så vi fikk likevel en fin ferdsel over vannet. Ved Gjendesheim følgte vi en kvistet rute over mot Bessheim, hvor jeg tok et lite stopp for å vurdere om jeg skulle fortsette til Hindsæter. Det som talte imot var muligheten for en kald pils her, at klokken tikket mot halv tre, det var halvannen mil igjen til Hindsæter og det blåste friskt ute. Det som talte for var at det burde være en grei tur ned dit i oppkjørte løyper som ifølge Bessheim var kjørt samme dag, vinden ville komme som medvind, pilsen ville smake enda bedre og jeg burde nå Hindsæter for å være i rute med tanke på å møte Margaret på Røros. Jeg bestemte meg for å fortsette.

At det skulle bli en tur i oppkjørte løyper viste seg å være en ganske så sterk overdrivelse. Løypene var i beste fall nedkjørte, og noen steder så de ut til å ha vært kjørt opp på snø fra i fjor. Ett sted forsvant den da den skulle krysse veien, så vi gikk et stykke langs veien. Så igjen noen spor nede i skogen og tok meg ned dit. Med minimal margin overgikk det å subbe langs en snøfattig vei som skrapte opp pulken. Spesielt Shaman fikk en tung tur hvor han tråkket langt ned i snøen og måtte kjempe seg fremover. Vi var inne i en av løypene viste det seg, men det var vanskelig å se noe som lignet på løype.

Turen ned til Hindsæter ble derfor mye tyngre enn jeg hadde sett for meg, og det var begynt å bli mørkt da vi endelig kom frem i halv syv-tiden. Da var det ekstra godt å bli møtt av en smilende vert som kunne fortelle at det var middag klokken syv. Igjen ble jeg spurt om jeg var en Norge på langs-farer, noe jeg jo måtte bekrefte. Er fortsatt noe usikker på om det er lukten, skjegget, oppakningen, den uanmeldte ankomsten eller bare det slitne blikket de tar meg på.