Vingelen

Å by opp til buffé med en i min tilstand tilbords kan fort bli det som tipper økonomien over på røde tall, men med så trivelig stemning som det var på Savalen klarer de seg nok fint. Jeg vil i hvert fall komme tilbake. Etter nok en buffé til frokost ba jeg om innspill til ruten videre, og flere fra personalet ble raskt involvert. Mens vi satt der med kartene brettet utover bordet foran peisen kom resepsjonisten bort med en lue i hver hånd. Han ville jeg skulle velge en, som de ønsket skulle være en gave fra hotellet. «Det er ikke så ofte vi har noen som går Norge på langs på besøk.» Jeg kunne allerede ane at den luen ville bli et kjekt minne fra turen. Vi landet til slutt på den samme ruten som hadde vært planen min i utgangspunktet. Jeg skulle ta den oppkjørte løypen rett over fjellet mot Lisætra, og deretter følge den brøytede veien videre østover mot Kroken og videre til Fossbakken. Hva jeg skulle gjøre når jeg var kommet dit var noe uklart, men tanken var å på et eller annet vis ta meg bort til Lonåsen. Om jeg først var kommet dit burde jeg kunne ta meg videre inn i løypenettet tilhørende Tynset og over mot Vingelen.

Jeg var ikke spesielt oppstemt foran dagens etappe. Dette var kanskje den biten jeg hadde sett minst frem til bortsett fra de første dagene langs vei fra Lindesnes. Derfor kunne det kanskje bare gå oppover, og det gjorde det fra vi startet i bunnen av alpintbakken. Bakkene gikk lett, og det samme gjorde utforkjøringen på andre siden. Veien var snølagt, om enn noe isete, men også her gikk alt etter planen. Så kom Tunndalen og riksvei 3.

Det var lenge siden denne riksveien hadde båret noe snø, noe som heller ikke var uventet. Det var ikke noe poeng i å stå der og klø seg i hodet – jeg fikk heller gå de kilometerne til Lonåsen flere ganger om det trengtes. Det første stykket hadde en skitten grøft vi kunne bruke. Jeg overtok pulken fra Shaman, siden han ville ha nok med å ta seg selv frem i den råtne snøen. Jeg så alle bilene som passerte. Varebiler, lastebiler, traktorer og biler med tilhenger. Mye ubrukt potensiale for frakt av pulk, men jeg lot være å pulkhaike. Det var mitt eget valg å gå her med denne pulken, så litt kunne vi få slite.

Som i en bibelsk fortelling var det den minste bilen som stoppet. Den som egentlig var på vei mot oss og som var fylt med datter i passasjersetet og et stort hundebur i baksetet, men som snudde og kom tilbake for å snakke med meg. «Der er en som går langt på ski. Han må vi snakke med.», hadde hun sagt til datteren. Terrenget foran oss var visst bratt og sparsomt med grøfter og brøytekanter. Hun så på pulken og deretter på bilen. Så på pulken igjen, og mot bilen enda en gang. «Vi kunne kanskje fått plass til pulken din.» Jeg var skeptisk, men kort tid etter hadde datteren presset seg inn i baksetet ved siden av hundeburet, og etter å ha skjøvet passasjersetet bakover fikk vi stablet inn pulken på høykant fra gulvet mot nakkestøtten. Hun skulle sette av pulken i krysset til Lonåsen, og siden de egentlig skulle andre veien avtalte vi å møtes når de var på vei tilbake. Vi møttes på en rasteplass langs veien. Da kunne hun fortelle at hun tilfeldig hadde møtt en eier av en av sætrene opp fra Lonåsen, og hun hadde avtalt med ham at jeg kunne stikke innom for å få tips til turen videre. Det er vanskelig å få takket godt nok i en slik situasjon, når man er utenfor den vante rammen, har få hjelpemidler tilgjengelig, og så får en slik hjelp av en tilfeldig forbipasserende. Jeg forsøkte, men mens jeg gikk videre nedover veien tenkte jeg at når jeg omsider er vel hjemme igjen og selv sitter i bilen og ser en haiker eller noen andre som trenger hjelp lenger nede i veien, skal jeg tenke på henne i det jeg stopper, og på den måten føre den gode handlingen videre. Først da får jeg takket skikkelig.

Jeg fortsatte opp mot Skardet. «Ikke sving av på noen av sideveiene.» var beskjeden hun hadde videreformidlet fra sætermannen. Jeg så skiltet peke mot Vingelen til venstre, men fortsatte rett frem. Kort tid etter satt jeg på et sæterkjøkken med et glass cola og med kartet brettet ut på bordet. Kom meg så inn i løypenettet, og faktisk var den blå kryssordpennstreken jeg har tegnet gjennom de fleste av kartene fortsatt gjeldende. Alle råd jeg hadde fått denne dagen hadde ledet meg samme vei som jeg selv hadde planlagt hjemme, men det var likevel betryggende å høre det fra lokalkjente, og det ga tillit til min blå strek.

Fortsatte et lite stykke gjennom Vingelen, men her var snøen nesten borte, så det ble tungt frem til vi satte opp teltet i en åpning i skogen nær veien.

image

image

image

image

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: