Hvis du synes lyden av vekkerklokken på mobiltelefonen er irriterende, prøv å knuse skjermen slik at man verken ser noe på den, eller har muligheten for å trykke på knappene du vet den har forsøkt å presentere. Sørg for å ha en telefon med fast batteri som ikke enkelt kan tas ut. Ha en telefon som ikke kan slås av uten å bekrefte denne handlingen med å trykke på den knappen du ikke ser og ikke kan trykke på. Slå deretter på mobilen, bare for å verifisere det du allerede vet om dens tilstand. Deretter er det bare å vente til vekkerklokken begynner å ringe. Noen morgener hjemme har jeg bestemt ment at denne vekkerklokken etter hvert slutter å ringe av seg selv, og at det ikke var jeg som slo den av. Det kan jeg nå delvis avkrefte.

Til tonene fra en slumrende vekkerklokke i pulken la vi i vei i retning Os. Etter å ha fortsatt et lite stykke langs veien mot Tolga, tok vi opp mot gården Austvangen. Der møtte jeg en kar som kunne fortelle at på den traktorveien jeg hadde tenkt meg videre på hadde han nylig kjørt et stykke med skuteren. Følgte denne veien i retning de oppkjørte løypene. Det eneste som avslørte at det gikk en vei der var stripen av trær som manglet.

Etter at skutersporet tok slutt fikk Shaman slite litt med den råtne snøen før vi kom ut på en brøytet vei ved Ryttervollen. Kom etter hvert til løypenettet, men fortsatte på skogsveien mot Båttjønna i stedet for å ta løypenettets omvei via Klettsætran. Det siste stykket av veien var ikke brøytet, så jeg overtok pulken fra Shaman så han kunne konsentrere seg om kampen mot den dype snøen. Ved Båttjønna kom vi inn i løypenettet tilhørende Os, som ville ta oss over mot Dalsbygda. Det var en stund siden den hadde vært kjørt opp, og ett eneste spor kunne sees skøytende bortover. Jeg tok for gitt at sporet tilhørte Johaug, samtidig som jeh tenkte på hvordan det er for resten av bygda at absolutt alle umiddelbart assosierer bygda deres med henne og ingenting annet. Svaret fikk jeg da jeg kom ned til sandtaket på Henningsmoen, hvor jeg stoppet ved en gruppe familier som hadde samlet seg for grilling og aking. Før jeg fikk sagt noe særlig kom det fra hun ene: «Du e kommen te Dalsbygda no. Det e hær ho Terese kjæm fra.»

Jeg fikk noen tips om veien videre, og tok nedover mot Os. Det gikk ganske greit å ta seg ned til riksvei 30, men derfra var det vår. De neste kilometerne kunne tatt knekken på både pulk og turglede. Her var snøsmeltingen så godt i gang at det rant bekker i veikanten opp mot kirken. I bakken ned mot broen over til Os sentrum stoppet en kassebil, og ut kom en dansktalende mann som hadde sett dette før, der jeg gikk og kavde med å frakte pulken langs de bare veiene. Jeg måtte avslå tilbudet om å bli kjørt til Røros og heller nyte en natt på hotell der fremfor det meningsløse slitet jeg bedrev, men måtte si meg enig i betraktningene. Det er ikke dette jeg har dratt på tur for. Samtidig er det en del av pakken, og jeg kommer ikke til å ta i mot tilbud om skyss selv på slike dager. Når jeg nå først gjør dette vil jeg gjøre det fullt og helt, uten hjul eller motor.

Jeg takket ja til å få kjørt utstyret de 150 meterne ned til broen, mens Shaman og meg fortsatte å gå. Selv om vi nesten var nede var forholdene så dårlige her at det hjalp godt. Vi tok ham igjen i det han hadde satt igjen utstyret nede i krysset, og han lurte da på om jeg hadde vært på tur lenge nok til å rekke å bli helt asosial, eller om jeg ville bli med på en kaffe på bensinstasjonen på andre siden av broen. Det ble kaffe, og jeg ble sittende en drøy time og prate med denne hyggelige karen, som hadde mye spennende å fortelle fra egne villmarksopplevelser.

Det hadde så smått begynt å bli mørkt, så jeg tok farvel for å rekke frem til en teltplass mens det enda var noe lys igjen. Fortsatte på veien på nordsiden av elva og gikk et par kilometer før jeg satte opp teltet i skogen langs veien. På denne veien hadde vi stort sett noe snø/is, og det skal det være i hvert fall frem til Galåa.