Skalstugan

Ble værende en dag på Storlien for å se om pakken min her ville komme frem med posten neste dag, og brukte dagen til å legge en plan for hva jeg ville gjøre dersom den ikke gjorde det. Da den ikke kom, bestemte jeg meg for at jeg ville dra videre neste morgen. Mat til meg selv var ikke noe problem. Jeg hadde en del til overs, og kunne spe på med noe fra butikken. Mat til Shaman hadde de også, selv om han da måtte tåle en ny type tørrfór uten tilvenning. Kart for den videre ruten lå også i pakken. Jeg hadde sett for meg å ganske snart gå over på norsk side igjen, men i løpet av dagen hadde jeg begynt å tenke at det kanskje ville være like greit om vi holdt oss på svensk side helt til Gjevsjøen. Det burde også være enklere å få tak i kart for den svenske siden, men det ble vanskeligere enn jeg hadde regnet med. Det eneste stedet i Storlien som kanskje kunne ha kart åpnet ikke før på onsdag. Jeg gikk inn på Le Ski for å tenke over en pils.

Der ble jeg møtt med et stort smil og et sterkt ønske om at jeg tok med Shaman inn i stedet for at han lå ute og ventet. Shaman ble straks begivenhetenes sentrum, som han gjerne blir, og nøt flere serveringer med rene kjøttstykker fra kjøkkenet, både fra hun jeg oppfattet som eieren av stedet og etter hvert fra kokken selv. Eieren (?) involverte seg straks i min problemstilling, og før jeg visste ordet av det hadde noen ringt den svenske turistforeningens hytte på Storvallen og fått bekreftet at de hadde kart til salgs. Det var cirka fire kilometer dit, og derfor innenfor hva jeg kunne rekke på ski i løpet av kvelden. Men jeg behøvde ikke gå på ski sa hun, og begynte straks å ringe etter noen som kunne kjøre meg. Om hun ikke fikk tak i noen skulle hun kjøre selv så snart hun var ferdig på jobb. Ikke lenge etterpå kom en kar inn dørene og var klar for å skysse meg til Storvallen og tilbake.

Vi følgte skuterledene innover, og den nye planen ble å følge disse mot Kolåsen, deretter gå over Torrön og opp mot Gjevsjøen via Björkede. Etter hvert som vi kommer over på norsk side igjen har jeg GPS-kart, men da ikke papirkart. Jeg printet ut en bunke papirer med kart på norsk side som jeg kan ty til som nødløsning dersom elektronikken svikter meg. I tillegg har jeg jo kompasset og et noenlunde greit bilde i hodet over området, så vi klarer oss.

Det gikk tregt med oss. Shaman virket som om han ikke var helt i form, og ble stadig hengende så langt bak som den 8 meter lange flexilinen tillot. Jeg tenkte da at han kunne få en rolig dag og festet pulken til sekken min. Vi gikk bare noen meter før han stanset for å kaste opp. Jeg hadde allerede mistenkt maten for å være årsaken til den slappe formen hans, men nå ble jeg overbevist. Selv om jeg har et kilo igjen av den vante maten hans, ga jeg ham den nye i går kveld for å forsikre meg om at han ville spise den før vi dro. Jeg får dele det kiloet i to, og gi 50/50 av vant og uvant mat de neste to dagene, så får vi håpe det går seg til.

Jeg satte opp teltet like etter å ha passert Skalstugan og smuglervei 322, som går til Sandvika og Innsvatnet på norsk side.
image

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: