Pakket ned teltet i lett snøvær. Det lå et tynt lag nysnø som var kommet det siste døgnet. Jeg håpte det også hadde lagt seg på Torrön så vi slapp å gå på stålis. Pulken håpte nok på det samme. Torrön er regulert og var godt nedtappet. Vi tok oss over den oppsprukne isen langs kanten og siktet rett nord mot viken på østsiden av Kilberget. Øya Ratön var ikke lenger en øy i det nedtappede vannet, og vi passerte like øst for denne. Ved Sandnäset var isen oppsprukket, og det var fullt av åpninger. Jeg fant en løype ved at vi svingte oss mellom de åpne områdene, og så spor av skutere som hadde gjort det samme.

Da vi kom til enden av vannet gikk vi opp på veien. Den viste seg å være brøytet ganske nylig, men det lå nok snø til at vi fikk enkle forhold. Oppe ved avkjørselen til Björkede så jeg to skutere stå parkert, og da jeg kom nærmere poppet to ansikter opp fra å ha romstert under panseret på en bil. Det viste seg å være de eneste ansiktene jeg nok ville kjent igjen fra dette området, da det var far og sønn fra Gjevsjøen Fjellgard, hvor jeg var på vei. Ansiktene husket jeg fra programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne på», som i en episode besøkte Gjevsjøen. Jeg måtte svare avkreftende på spørsmålet om jeg var bilmekaniker, og de fortalte om en åpen råk på Gjevsjøen som gjorde at jeg burde følge skutersporet deres som gikk i en bue mot østsiden.

Videre herfra var ikke veien brøytet, men vi hadde et godt skuterspor å følge. Da vi nærmet oss Långnäset tok de oss igjen. De hadde visst ventet på noen gjester som skulle opp for å isfiske. De stoppet og tok med seg både sekk og pulk, så vi fikk en lett tur videre inn til gården. Shaman ble ivrig, og hadde ikke tenkt å bli frakjørt av skutere. Han satte ut i en voldsom fart med meg på slep, men ga etter hvert opp kampen og travet fint videre over vannet.

Det var et idyllisk tidspunkt å ankomme fjellgården på. Solen hadde kommet frem, og vi kom skliende inn på tunet omgitt av vakre fjell i alle retninger. Egen vindmølle og et stort solcellepanel  oppe i bakken. Flere utleiehytter lå spredt rundt hovedhuset. Et øde sted trodde jeg, før først én skuter kom kjørende inn på tunet, så to til, og enda noen flere suste rundt omkring før jeg hørte lyden av et helikopter som nærmet seg. I løpet av sekunder hadde det landet bare noen meter fra hovedhuset, og rett inn i synsfeltet mitt fra vinduet på den lille hytta jeg er innlosjert på. Her er det full aktivitet. Jeg har nettopp sittet ute på plattingen foran hytta sammen med Shaman, mens jeg tok et nytt skritt inn i pipens mystiske verden.