Jeg var innom tanken på at jeg kanskje burde tatt meg en hviledag snart i stedet for å fortsette og gå for halv maskin, men pakket ned og gjorde oss klar for å dra videre. Forholdene var enda tyngre enn jeg fryktet i går, og føttene mine føltes som om jeg hadde 5-6 bukser på meg. Shaman slet også, og det var håpløst for han med pulken noen steder, så vi byttet litt på å ta den. Jeg angret litt på at vi ikke hvilte oss i dag i stedet. Det kunne nok han også hatt godt av.

Det er ikke lange dalen, terrenget er slakt og fint, men timene gikk. Slike dager kan tære mer på motivasjon og krefter enn hva det er verdt, så jeg bestemte meg for at det fikk holde å gi oss et enklere utgangspunkt for morgendagen ved å legge bak oss det meste av Virmadalen, men slå opp teltet i stedet for å klatre det siste stykket opp i høyden.

Jeg tenkte kanskje jeg kunne løfte formen ved å ta tilbake friluftslivet etter etappene langs veier nede i dalen, og siden jeg slo leir tidlig tenkte jeg at jeg kunne grave en snøhule. Det passet også fint med den sterke vinden som var meldt. Jeg gravde en stund, men da snøen ble hard som is ombestemte jeg meg og gravde i stedet ut et område til teltet.

Tanken var å spise mye for å se om det ville gi meg mer krefter neste dag. Jeg var allerede sulten, så jeg tok en sen lunsj først. Sovnet og sov i 13 timer til neste morgen. Shaman sov ved siden av meg i teltet.