Finnberget

Etter å ha drukket et tilstrekkelig antall kopper med kaffe og pakket meg ut av hytta dro jeg inn til sentrum. Jeg ville forsøke å skaffe meg mer informasjon om isen på Røssvatnet, høre hvor skuterløypen opp dit gikk og se om de kanskje kunne ha nye pigger til stavene. De hadde pigger, men ikke som passet mine staver, enda de fleste skistavene de solgte hadde like pigger som mine. Jeg fant derimot trinser i 2-pakninger. En av de fire lærreimene på den ene trinsen har også røket, og ikke et vondt ord om strips, jeg elsker strips, men jeg var glad for å i hvert fall få fikset det.

En smilende og trivelig kar kom bort. Han hadde sett meg på vei ned Susendalen i det jeg satte meg på sekken nede på et av jordene. Han hadde visst hatt planer om å komme ned med kaffe til meg, men jeg ble borte igjen før han rakk det. Vi snakket om litt forskjellig, og han engasjerte seg i å få fikset stavene mine. Jeg landet etter hvert på at jeg like godt kunne kjøpe nye staver, ettersom jeg skulle ha både trinser og pigger. Da slapp jeg å involvere noen andre, slapp porto og usikkerhet rundt frakt og jeg fikk løst problemet med en gang. Han ropte bort ei han kjente fra personalet og fikk ned prisen på stavene. De kostet nå omtrent det samme som trinser, pigger og porto.

Jeg ble rådet til å følge skiløypene som gikk opp bak skolen. Der oppe traff jeg løypekjøreren, som forklarte meg hvor jeg måtte svinge av og hvor jeg ikke måtte svinge av for å komme meg til Røssvatnet. Et stykke oppe i bakken kom jeg ut i skuterløypa, og følgte denne videre til Finnbukta. Der gikk vi ut på isen. Jeg ringte en kar fra et lokalt turlag i går, som sa det samme som de på butikken i dag. Jeg burde nok holde meg til de kvistede skuterløypene til jeg kom til Varntresk. En skiløper jev møtte i løypene, som virket å vite godt hva han snakket om, mente jeg uten problemer kunne forlate skuterløypene for å ta korteste vei. Ute på vannet så jeg at det lå såpass med snø at jeg tenkte vi nok ville gå en del raskere i løypene og kompensere for de ekstra kilometerne. At jeg da i tillegg vilke føle meg tryggere gjorde at jeg følgte løypene, som tar hele runden langs land.

Det var fint å gå helt til vi nærmet oss Krutå. Derfra var det mye sørpe. Shaman mistrivdes, og jeg gikk lei jeg også. Sko og sokker ble våte av å stadig tråkke ned i sørpa. Gikk inn til land like etter å ha passert Krutnes. Det skal bli en kaldere natt nå, så jeg overlater nå sørpen til kulda, og satser på gode forhold i morgen tidlig.

image

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: