Det ble en lang fredag. Jeg hadde satt et grovt estimat på turen mot Bolnastua. Fire timer over til Virvassdalen, fire timer ned Virvassdalen og to timer til å ta meg opp det siste stykket til hytta. De to første delene av estimatet traff godt, men siste biten opp langs E6 ble i tyngste laget (ville brukt andre ord i en muntlig beskrivelse, men lar de ligge). Snøen var råtten og tung i skogen langs veien. Etter en time tok jeg frem GPS-en og så at vi ikke kunne ha gått mer enb 1,5 kilometer. Forsøkte meg på andre siden av veien, i håp om å finne et skuterspor. Det gjorde jeg ikke, men Shaman fant noen dyrespor og trigget for fullt. Akkurat det jeg trengte når klokken allerede var blitt seks, kreftene var i ferd med å renne ut og vi subbet sakte i tung snø.

Det var bratt ned til elva langs veien, og på et punkt kom skråningen så tett på veien at vi ikke kunne passere. Vi måtte ned på veien, men andre siden var ikke mye bedre, med en fjellside helt inntil veien bare få meter lenger fremme. Etter å ha klødd meg litt i hodet bestemte jeg meg for å se om jeg ville klare å bære alt utstyret og pulken de siste 6 kilometerne. Pakket det meste av maten i kløven og satte den på Shaman. Pakket ned og surret fast det jeg klarte av utstye på sekken, inkludert ski og to par staver. De tingene som nå lå igjen i pulkposen fikk ligge i posen, og jeg slengte den over sekken, med halvparten av resterende utstyr hengende ned på hver side av sekken inne i posen. Så kom spørsmålet om jeg ville klare å løfte sekken opp på ryggen. Ikke en sjanse. Fikk presset sekken opp mot brøytekanten, slengt meg foran så jeg stod med ryggen til brøytekanten og holdt oppe sekken. Fikk tredd inn armene gjennom skulderreimene og lente meg forover. Dette kan gå. Vi begynte å gå oppover langs veien. Det fristet å nå frem til Bolnastua, som har 220V til å få ladet diverse utstyr, men det var nok kanskje mer stahet som gjorde at jeg fortsatte i stedet for å se etter en plass til teltet. Stegene ble raskt tunge, men tanken på å måtte ta på sekken på ny var god motivasjon for ikke å stoppe opp. Tok etter hvert likevel pause, og drakk det varme vannet rett fra termosen, da de andre vannflaskene var tømt. Den tyngste sekken jeg noen gang har båret, og jeg klartw ikke å si noe om hvor fort vi gikk, og dermed heller ikke om det var sannsynlig at vi ville nå frem innen rimelig tid. Tok derfor frem GPS-en en gang i blant, for å sjekke hvor mye vi nærmet oss. Vi holdt en grei fart, så vi fortsatte. Kom oss etter hvert opp til hytta, og jeg kunne knapt fokusere på annet enn å få i meg mat.

Før møtet med E6, derimot, hadde vi hatt en nydelig dag. Bakkene opp mot Kvepsendalen ble tunge for Shaman som tråkket langt ned i snøen, men den bar meg. Over tregrensen ble det fine forhold for begge. Vekslende vær i nydelige omgivelser. De stadige drønnene under oss minnet meg på å være varsom ved valg av terreng de neste dagene.

Fin nedkjøring mot Virvassdalen, selv med noe redusert sikt. Det har blitt noen bakker å trene oss på, så utforkjøringene går mye lettere nå enn de gjorde i starten av turen. Virvassdalen var nydelig. Vi tok oss inn på fjellveien, som vinterstid blir brukt av skutere. God gli på meg og en løpsvillig Shaman gjorde at vi tok oss raskt nedover. Så kom E6. Lurer på om mitt forhold til asfalt noen gang vil normalisere seg etter at jeg er hjemme igjen. Jeg er lei veier. Skulle nok ha lagt mer energi i å forsøkt å unngå det i større grad, men Norge er ikke et langt sammenhengende høyfjellsområde, så på en tur som denne er det vel uunngåelig. Den kjipeste siden ved en Norge på langs-tur kan jeg nok i hvert fall si at det er.