Etter en lang frokost og mange kopper kaffe kom tiden tiden for å ta farvel. Han ville hjelpe oss på vei med å kjøre all baggasje så langt det gikk oppover den bratte stigningen mot Ny-Sulitjelma. Med kjettingbelagte hjul på traktoren kom han helt opp til krysset hvor veien går videre til Lomi. Veien var brøytet, og jeg fikk følge helt opp dit, hvor vi tok farvel, og jeg spente på ski og utstyr. Så bratt og lang som denne stigningen er sparte dette oss for mye krefter.

De kreftene fikk vi tidsnok bruk for. All nedbøren som var kommet de siste dagene lå klar til å gi oss en langt tøffere ferd videre oppover, og vi hadde nok av bakker igjen. Jeg hadde satt pulken på Shaman for å se hvordan det gikk, men med fortvilelse i blikket la han seg ned for å hvile hver tiende meter. Jeg innså at dette var nyttesløst – vi hadde ikke engang begynt på de virkelige stigningene. Det lå an til en slitedag. Jeg festet pulken til sekken, og vi labbet et lite stykke før jeg kom på at jeg i hvert fall kunne gjøre den 10 kilo lettere ved å sette kløven på Shaman.

Bakkene fra Ny-Sulitjelma og rundt Tverrfjellet tappet oss for mest krefter. Det var her nysnøen lå dypest. Det gikk så tregt med oss at jeg måtte frem med kartet for å se om planen om å nå Sorjus ville holde. Jeg satte opp et estimat for når vi burde være på toppen av hver av de kommende stigningene for å komme frem til Sorjus før klokken ble åtte. Så mye senere enn åtte ønsket jeg ikke å være med tanke på lysforhold og skavler. Estimatene traff nesten på minuttet, frem til underlaget ble noe fastere de siste kilometerne, og vi kunne øke farten en anelse. Jeg var heldigvis informert om skavlen i siste lille bakken ned til vannet ved hytta, etter å ha lest en annen NPL-ers blogg fra i fjor. Takk, Stein Jakob! I minkende lys var det godt å være ekstra observant der. Skavlen var der i år også.