Nok en lang morgen. Ekstra lang fordi jeg kjøpte en ny bok etter å ha vært hos veterinæren på Fauske, men også fordi jeg ikke var i humør for å stresse. Været var bra helt til jeg stod klar til å ta på skiene. Da kom en snøbøye over oss, og sikten ble dårlig. Dårligere skulle den bli, og det ble etter hvert vanskelig å ta seg trygt frem. Det som fikk meg til å føle meg utrygg denne dagen hadde derimot lite med sikten å gjøre, i hvert fall ikke på den vanlige måten.

Jeg så en stein med ører et lite stykke fra oss på vår venstre side. Virkelige observasjoner av ville dyr involverer stort sett bevegelse. Når jeg tror jeg ser noe, men der forholder seg helt i ro, er det vanligvis alltid en stein, et tre eller en kombinasjon, og derfor avfeide jeg også denne beørede steinen fra å være noe annet. Vi gikk videre, og en ny stein med ører dukket opp. Større denne gang, og på vår høyre side. Den steinen lignet virkelig på en svær… Jeg rakk knapt å tenke tanken ferdig før jeg fikk se den til nå fraværende bevegelsen jeg trengte for å konstatere at dette ikke var noen stein likevel. Elgen reiste seg opp og virket brydd. Jeg skjønte umiddelbart hva dette innebær når det gjaldt den lilke beørede steinen, og at vi nå befant oss midt i mellom dem. Folk er redde bjørn og ulv, men elgen sies å være langt farligere. At jeg nå befant meg mellom elgkuen og dens kalv, sammen med en jaktsugen polarhund, gjorde at jeg umiddelbart fikk røsket med meg Shaman og bråvendt. En liten sprint tilbake dit vi kom fra fikk roet ned elgkuen, som tuslet avgårde med kalven på slep. Jeg stoppet for å se den dra, før vi fortsatte videre når jeg var trygg på at jeg ikke hadde noe uoppgjort med denne elgkuen.

Kom ned til Staddajåkkastugorna, og hadde nå så dårlig sikt at jeg lot være å fortsette til Staloluokta, som egentlig var målet for dagen. Her traff jeg et trivelig tysk par som er ute på et lengre eventyr enn meg. De skal reise rundt i 2 år, et halvt i Norge, og bedrive ulike utendørsaktiviteter: http://www.outdoorsportstour.de