Om forholdene i går var håpløse, vet jeg ikke hva jeg skal kalle det vi fikk i dag. Det skulle vise seg at resten av vannet var enda verre, men det var for sent å snu nå. Der vi hadde fått noen områder med våt snø i går, om vi svingte oss rundt det verste, var det ikke noe poeng i å svinge seg rundt i dag. Et blågrønt skjær lyste fra den ene enden til den andre, så det var bare å gjøre seg klar for å vasse. Og det gjorde vi, i time etter time.

Jeg hadde lyst til å bli ferdig med Torneträsk i dag, så vi ikke fikk enda en dag med vassing, men for å klare det måtte vi holde rundt 2 km/t. Det skjønte jeg at vi nok ikke ville klare. Vi ville ikke engang kunne ta skikkelige pauser, siden jeg ikke ville ta av meg sekken her. Etter å ha krysset over, og kommet inn i tarmen av vannet som kalles Laimoluokta, kunne jeg begynne å speide mot land. På nordsiden så kanten ned mot vannet for bratt ut, men på sørsiden så jeg et hvitt belte langs vannkanten. Vi satte kursen over dit.

På land var snøen råtten, og på alle andre dager enn denne ville jeg kalt den forferdelig, men nå føltes det som en befrielse å slippe å gå med beina under vann. I overgangen fra land til vann fant jeg en del steder et belte av snø som var god. Vi utnyttet det så godt vi kunne, men ble stadig tvunget inn mellom steinrøyser. Runder steiner, busker og trær krystalliseres snøen raskere og kollapset stadig under oss, men jeg var likevel storfornøyd. Da vi nærmet oss Laimoluokta ble jeg lurt lenger opp og over Gnossanjárga. Der kollapset den dype snøen for hver 10-ende meter, og jeg stod stadig meg tung snø opp til knærne. Så tung at jeg ikke kunne løfte skiene opp igjen uten å lage hull til dem med stavene først.

Shaman kjempet som bare det, og selv om vi byttet litt på pulken i dag – jeg tok den ute på vannet og i den råtne snøen på slutten – har han vært helt fantastisk. Han ble tydelig ukomfortabel og småredd av å vasse i overvannet, men protesterte aldri, stolte på meg og følgte like bak. Når han hadde pulken, og den stod bom fast nedsunket i snøen, rykket han til og prøvde så godt han kunne å få den løs. Dette er noe jeg har jobbet litt med på turen – å ikke hjelpe ham med en gang pulken blir tung av en eller annen grunn. Jeg hjelper ham selvsagt når den virkelig står fast, men jeg vil ikke at han skal venne seg til at ved hver minste hindring er det bare å gi opp og vente på meg.

Satte opp teltet så snart vi var kommet over på riktig side av vannet. Tøffe dager over vannet. Slike dager ser jeg gjerne det morsomme i etterpå, men stående med føttene under vann lovet jeg meg selv at jeg ikke skulle det denne gangen, så da får jeg holde på det. I morgen skal vi spore opp leden som begynner et par kilometer lenger sør.