Hadde satt opp teltet like ved veien inn til Laimoluokta, så vi startet med å ta oss opp dit. Der fant vi et skuterspor vi kunne følge helt til der leden begynte. Utenfor sporene er snøen råtten, men i sporene er den fast. Derfra var det bare å følge merkingene i retning Vuoskojaure.

Fra Vuoskojaure begynte klatringen for å komme oss opp over tregrensen, og så snart vi kom opp endret forholdene seg fullstendig. Her var overflaten hard overalt. Vi fortsatte innover til vi nådde Kamasjaure, et lite vindskydd som står tilgjengelig. Jeg var ikke klar over at det var utstyrt med en vedovn, noe som ga meg muligheten til å kvitte meg med alle våte spor av overvannet på Torneträsk (og de mindre vannene på vei opp hit). Med en god innsats nå kan jeg forhåpentligvis fortsette med tørre sko i morgen.

Det nederste bildet viser Shaman i kjent posisjon, etter å ha forsøkt å markere på en merkestolpe. Når vi følger ledene blir han stående fast sånn et nesten fascinerende antall ganger hver dag, hvor han verken kommer seg fremover eller bakover. Fristelsen til å snike seg inn på disse stolpene er visst umulig å motstå.