Stakk innom Statoil-stasjonen for å kjøpe mer bensin. Satte 5-litersdunken med miljøbensin på disken og ba om en baconpølse, siden jeg hadde rukket å bli sulten igjen etter frokosten. Etter å ha slått inn disse tingene på kasseapparatet, spør han meg rutinemessig «Bensin eller diesel?» «Nei», svarer jeg. Etter å ha tenkt seg litt om, peker han på dunken. «Ja, du har jo den da.» Begge ler. «Lurespørsmål», sier jeg. «Grovt eller fint brød?» «Grovt.» «Grovt ja, det er fint.» «Nei, det er grovt», sier jeg. Begge ler igjen. Stillingen er nå 1-1. Han ler igjen i det han overrekker pølsen, og vi lar det være med uavgjort. Lett og god stemning på Statoil Kautokeino. Jeg tapper av så mye jeg mener å trenge over i bensinkannen min, og tilbyr resten til den første som passerer. Han takker ja.

Klokken ble 14 før vi la ut. Jeg har tenkt meg til Masi i morgen. Fra Kautokeino ville det vært en lang etappe å gjøre på én dag, men med to dager gjorde det ikke noe at vi kom sent i gang. Vi tok oss ned på elven, og følgte skuterløypene som går der i retning Mierojávri. Selv om jeg hadde tegnet inn løypene jeg kunne ha bruk for på kartet under planleggingen hjemme, hadde jeg fått med meg noen papirer fra hotellet i tillegg. Det ble nyttig, for oversikten jeg fikk der viste ikke det samme som nettsiden jeg hadde brukt. Jeg valgte å stole på det jeg fikk fra hotellet, som ville være mest gunstig for meg, og som viste at løypen mot Masi tok av fra den jeg var i noe lenger øst. Det viste seg å være riktig. Nettressursen hadde vist at de ikke hang sammen, men at jeg måtte opp på veien her. Jeg slapp nok unna en del styr med pulken langs veien ved å velge riktig der.

Deretter var det bare å følge en godt oppkjørt løype i lett terreng innover. Nydelig vær, og snøforholdene virker veldig lovende selv her nede.

Dro frem den lille lommeradioen igjen i dag. Har ikke brukt den siden de første asfaltdagene fra Lindesnes, men den har fått bli med videre siden den knapt veier noe som helst. Den er verd sin vekt i gråstein. Dette lille stykket ubrukelig teknologi fra Philips har flere ganger vært nære å bli omgjort til min dyreste flaskeåpner noensinne. Den har spesielt tre fremtredende egenskaper som har passet ypperlig for mitt bruk på denne turen.

1. Batteriet varer bare noen timer, og kan kun lades via USB.

2. Alle knappene, inkludert og kanskje spesielt av-/på-knappen, er overfølsomme. Dermed er alltid batteriet utladet allerede før jeg har rukket å bruke den.

3. Om jeg skulle være så heldig å ta den frem og finne at det fortsatt er strøm på den, hjelper det fint lite, da mottaket er så dårlig at man helst bør tape den fast til en radiomast for å få inn noe som helst av kanaler.

Ellers er den fin å se til.