Kom ikke lenger enn de knappe 3 kilometerne bort til butikken i Masi før jeg var tom for krefter. Hadde nok drukket lite, for jeg klarte ikke fokusere på noe annet enn at dersom det faktisk var en butikk der, skulle jeg inn og kjøpe cola. Vannet jeg hadde på flaskene ville jeg ikke drikke opp før dagen var begynt. Vi hadde allerede måttet krysse veien flere ganger, og subbet i råtten snø langs veien der skuterløypen gikk.

Videre gjennom Masi ble det stadige stopp for å ta av skiene og krysse sideveier. Da det bare ble vanskeligere å ta seg frem, satte jeg fra meg alt utstyr og tok med Shaman på en liten rekognoseringstur for å finne ut hvor vi kunne gå for å komme oss videre. Det så deprimerende problematisk ut. Elven så ikke trygg ut, i hvert fall ikke uten lokalkunnskap, og jeg så ikke spor etter nylig trafikk der. Broen var lang og bar. Jeg kunne alltids pakke ut og bære i flere omganger, men langs veien på andre siden ville vi ikke kunne gå. Jeg måtte nok ned på elven langs med land, og se om det kanskje var bedre der.

Jeg bestemte meg for å først forsøke å få låne en trillebåre eller en tilhenger, og frakte pulken et stykke på hjul. Da kom en kar i kassebilkjørende, og desperasjonen gjorde meg frekk nok til å spørre om fraktehjelp. Han kjørte alt utstyret bort til der stigningen mot høyfjellet begynner, før vi slo av en prat da vi møttes igjen på hans tilbaketur.

I tankene mine hadde jeg sett hele dagen forsvinne i arbeidet med å komme oss bort til bakken, så selv om den var bratt, var det godt å sette i vei oppover i to-tiden. Oppe i høyfjellet ble alt etter hvert så nydelig og perfekt at jeg gikk med et smil innover. Følgte først skuterløypen østover et stykke, før vi forlot sporene og skar rett nordover. Herlig å få oppleve fjellet slike dager. Satte opp teltet like etter å ha krysset Báktejávri.