Forholdene har ikke endret seg, så selv om vi skulle klatre litt i dag fikk skismørningen ligge. Jeg lot skutersporene vise meg vei oppover. Det snødde en del, så ferske spor var det dårlig med, før et par skutere kom nedover mot meg. De kom sammen, og jeg snakket først med de to som satt på den fremste. Jeg ville bruke sporene deres dersom de kom fra et sted i riktig retning. Han skulle akkurat til å kjøre videre da jeg spurte hvor de kom fra. «Vi er opprinnelig fra Karasjok», svarte kona, i det de suste videre. Jeg omformulerte spørsmålet, og rettet det i ny form til de på den bakerste skuteren. De hadde kjørt fra Gorbovuonjávri. Jeg skulle opp i løypene, så dette var nært nok.

Følgte sporene deres oppover. De ble raskt nedsnødde, men hjalp likevel. Oppe i høyden ble det igjen bedre, og vi forlot sporene og siktet oss ned mot Čoalbmejávri, der vi fant løypekrysset og fortsatte i retning Olderfjord.

Så et par skutere borte ved et berg, og en kar satte seg på skuteren og kom kjørende mot oss. «Kanskje de trenger hjelp», tenkte jeg, og hadde nesten rett. En smilende kar kom mot meg, og jeg gjenkjente ham etter hvert som reinflytteren jeg møtte i går. Han hadde hjulpet den andre føreren, som hadde kjørt utfor et flere meter høyt fall. Ingen var skadd, og alt var visst under kontroll.

Han fortalte at de i natt hadde flyttet 2000 rein forbi akkurat der teltet mitt stod. Med mitt sovehjerte har jeg ikke merket noe som helst, annet enn å se alle de nye sporene i dag morges. Glad jeg hadde reinflyttingen i tankene når jeg forbandt Shaman. Jeg ville binde ham slik at han kunne gå inn og ut av teltet, men fant ikke et sted med et tre riktig plassert i forhold til en flate, og tok ikke sjansen på å binde ham til skiene. Hadde derfor bundet ham til et tre. Skulle gjerne ha vært våken og opplevd både reinflyttingen og Shamans reaksjon på å ha 2000 løpende reinsdyr rundt seg.