Det var meldt vind opp mot 18 m/s og regn for min siste dag mot Nordkapp. Passende avslutning, egentlig. Vi fikk opp mot 32 m/s, men det visste jeg lite om da jeg startet fra Honningsvåg tidlig på morgenen. Pakket med meg minst mulig, siden jeg hadde en følgebil tilgjengelig. De vanntette vindvottene skulle jeg gjerne hatt med, men noen ville det annerledes. Skiene og en fullstappet pulk rakk nemlig aldri frem til Honningsvåg, i hvert fall ikke til riktig person. Etter å ha lekt litt detektiv kom jeg frem til at en bussjåfør med høy utsikt hadde sett pulken, postet nøyaktig plassering og informasjon om at den inneholdt full vinteropprustning på et kjøp-salg-bytte-forum på Facebook, og lurt på om noen hadde glemt denne. Det gikk ikke lenge før den var borte. Derfor må jeg nesten bare få beklage til den som fikk jobben med å pakke ut innholdet fra denne pulken, og eventuelle andre i samme husholdning. Jeg har en mistanke om at det kan være Margaret som står bak og har planlagt dette.

Etappen ble mest spennende etter hvert som vi klatret opp i høyden. Gjennomvåt var jeg allerede, men vinden ble nå så kraftig at utfordringen ikke var å holde seg langs veikanten, det ga jeg opp, men å klare å holde oss i riktig kjørebane, så jeg ikke måtte ha kontroll på biler bakfra i tillegg. Foruten et par ganger, hvor vi ble blåst over på andre siden av veien, gikk det greit. Shaman, som ikke er veldig glad i sterk vind, klarte seg fint, og selv om han også ble kastet litt fra side til side, virket det ikke som at han ble særlig bekymret. Cirka 20 kilometer fra mål begynte han å halte, klynke og stoppet helt opp. Jeg sjekket potene, og tenkte det ville være nesten utrolig om han skulle få problemer nå, når vi bare hadde timer igjen. Jeg så en reinsdyrflokk like foran oss, og tenkte den nok ville være bedre medisin enn noe jeg kunne finne på. Fikk ham med meg videre, lett haltende, og ganske riktig – så snart han oppdaget reinsdyrene var alt glemt, han var friskere enn noen gang, og gikk fint resten av turen. Etter først å ha forsøkt å ta livet av dem alle sammen med meg på slep, selvsagt.

Når følgebilen tok oss igjen fikk jeg improvisert vindvotter ved å surre to halser rundt hendene, med plastposer over. Skihanskene var gjennomvåte og hendene kalde, men denne løsningen fungerte veldig bra. De kjørte videre og speidet etter oss fra bygget oppe på platået når tiden nærmet seg. Med dårlig sikt kom vi oss nesten helt frem før de fikk øye på oss. Utrolig kjekt å ha en velkomstkomité på plass. Champagnen fikk vi sprette innendørs. Siste sigaren lå i pulken, og får nytes av noen andre.

Takk til alle som har hjulpet meg på veien, og alle som har møtt meg med et smil, en prat eller en skål underveis. Jeg husker hvert eneste møte, de har formet turen min, og jeg mimrer allerede. Takk til den som tok med seg klesvasken. Takk til alle som har følgt med på bloggen, skrevet kommentarer her eller andre steder, og oppmuntret meg under tiden som har gått. Det har vært et eventyr! En kompis sa han nå ville sende meg Russland på tvers, for å fortsatt ha lesestoff til morgenkaffen. Der må jeg nok beklage, men det har vært utrolig gøy at så mange har følgt med oss på veien.

Legger ved et bilde av gaven jeg fikk fra kompiser da jeg kom i mål på Nordkapp. Fantastisk kjekt minne å ha. Er nå på vei hjemover, og avslutter med 17. mai-feiring i hjembygda før virkeligheten innhenter meg. Naturkreftene har ikke tenkt å la meg slippe unna helt enda, og delte av Nord-Norge med et jordras over E6. Vi kastet oss ombord på Hurtigruta, hvor vi nå er på vei inn i Lofoten. Snøen oppe i fjellene ser kald ut her fra salongen. Tar meg en kaffe og glir ned i stolen. Håper turistene er kjappe med å lukke døren bak seg – er så kalde de gufsene som kommer. Holder meg heller her inne, jeg.