Siste dag på ski, og målet var Indre Kåfjord. Spenningen ville dreie seg om hvorvidt jeg ville finne snø hele veien dit. Fikk en ekstra utfordring ved at det var overvann på alle vannene, men langs kantene var det fortsatt greit å gå, så det skapte ikke de store problemene. Jakten på snørenner ga noen omveier, men det gikk lettere enn ventet å ta seg frem.

Syv møter med rein var slitsomme som vanlig. De fleste oppdaget jeg før Shaman, men én gang merket jeg ikke noe før jeg lå på bakken på slep etter ham. De siste par kilometerne var det slutt på snø, men vi var da nede i et myrlandskap hvor det likevel gikk greit å trekke pulken på barmark. Jeg festet ski, staver og meg selv til pulken, slik at jeg kunne hjelpe Shaman med å trekke pulken over alle de høye tuene som preger disse myrene.

Slo opp teltet like ved utløpet av elven – min første leir med havutsikt. Rart å telte på barmark, og kjenne på alle luktene som minner meg om fjellturer sommerstid. Jeg kan merke at underbevisstheten har begynt å skjønne at turen nærmer seg slutten, og ønsker å slippe litt taket. Tenke mindre på konsekvenser, og gå i hvilemodus. Jeg drøyde med å koke opp vann. Plutselig føltes det som mye arbeid. I et vindkast hørte jeg lyden av Shamans vannskål som dunket inn i noe hardt. Kravlet ut av teltet og så at elven fraktet den ut på fjorden. Det minnet meg på at jeg fortsatt har et par dager igjen, så jeg bør ikke slappe helt av riktig enda. Tok en sjekk for å forsikre meg om at resten av utstyret var klargjort for å ta imot vindkastene.

Mens jeg lå i teltet og snakket med Margaret i telefonen, hørte jeg en bil som tutet utenfor. Sikkert noen turister som ønsker å slå av en prat, tenkte jeg, og kravlet ut. Det viste seg å være de to tyskerne jeg delte hytte med to netter i Sverige, og sa farvel til på Staloluokta. De hadde dårlig samvittighet for å ha nådd Nordkapp før meg med bobilen sin. Vi delte historier fra våre opplevelser siden sist, før de inviterte meg inn i bobilen på kake og kaffe, som en forsinket bursdagsfeiring. Morsomt å høre alt de hadde opplevd under denne tiden. De hadde følgt sporene mine over de store vannene, men hun gikk sin første tur med pulk, og det hadde etter hvert blitt for mye. Han hadde trukket begge pulkene et stykke, før de hadde vinket på en kar på skuter for å få hjelp. Karen de vinket på var selvsagt den navnløse samen med øreklokkene jeg hadde møtt samme dag. På Akkajaure hadde de funnet en vakuumpakket pose med havregryn og müsli, og de hadde umiddelbart gjenkjent den som min. Det er ganske vanlig å sette igjen brukbar mat på hyttene, slik at andre kan ta det i bruk. Da jeg sa at jeg ikke hadde vært på den hytten, men gikk direkte til Ritsem, ble de overrasket, for de var overbevist om at det måtte være min frokostblanding de hadde sett. Det minnet meg på at jeg på Iungdalshytta, et par dager etter Finse, ga noen pakker av frokostblandingen til engelskmannen jeg også delte hytte med to netter. Han reiste omkring i Norge og Sverige og gikk ukesturer, noe han skulle gjøre i flere måneder. Jeg hadde lagt merke til navnet hans i besøksprotokollen på Staloluokta, og visste han hadde vært i området. Kanskje han til slutt gikk lei maten min, eller dro hjem igjen fra Ritsem.