Shaman fikk nok av teltkos, og jeg våknet heldigvis i det han på egenhånd fant veien ut av teltet slik at jeg fikk festet ham tik snørekjørestrikken som allerede var bundet til et tre og lå klar like utenfor teltåpningen.

Spiste en ekstra stor frokost for å være forberedt på en lang dag. Tanken var å gå i retning Kvitsteindaltunet. Jeg tvilte på at om vi ville kunne gå hele veien dit, da vilke vi i så fall ha tatt inn en hel dag i forhold til min opprinnelige plan om å gå via Umbukta, men det var heller ikke umulig. Opp Spjeltfjelldalen hadde vi fine forhold. Shaman tråkket litt igjennom og insisterte på rolig tempo. Han ble hengende etter så mye som linen tillot, noe som er et tegn på at han har en tung dag. Nede på Gresvatnet overtok jeg derfor pulken for å se om vi kunne øke farten litt. Det merkes på pulken at vi har med oss en del mat. Hadde med 11 kg hundemat fra Hattfjelldal, og vel så mye til meg. Vi satte opp farten litt, men det var ikke lenge det varte. Det begynte å snø, og snøen som kom var våt og tung. Sikten forsvant, og etter hvert som vi gikk over til Sverige var jeg glad for at det var en enkel rute å navigere etter, ettersom jeg ikke har GPS-kart for Sverige og knapt så noe som helst. Snøen festet seg godt under hele skien, og jeg klarte etter hvert ikke lenger å skyve det av i steget, så det ble høye kneløft og labbing. Vi skal visst ikke få noe gratis på denne turen.

Begynte å tvile litt på planen om å gå østover Över-Uman på grunn av sikten. Hold likevel fast på dette, siden også den delen ville være enkel å navigere. La følgende plan: Så fort vi er nede på Över-Uman, still kompasset retg øst. Da vil vil vi før eller senere treffe Lillfjället. Derfra kan jeg ta ut ny kurs mot Letrafjället, som jeg heller ikke bør kunne bomme på. Om sikten fortsatt er like dårlig når vi kommer dit slår vi leir et sted på østsiden av Lettafjället.

Etter hvert som vi nærmet oss Lillfjället bedret sikten seg, men vi hadde brukt mye tid og krefter i det tunge føret, så jeg begynte å tenke på å slå leir. På vei mot Lettafjället bestemte jeg meg for at neset på sørsiden av fjellet fikk være nok. En kilometer ifra ble jeg så akutt sulten at jeg måtte sette meg ned og røske frem noe å spise for å ha nok krefter til det siste stykket og å få satt opp teltet.

Ankelen på høyrefoten er fortsatt litt hoven og vond siden etappene opp mot Røros. I dag morges var jeg såpass haltende at den måtte varmes litt opp før jeg kunne gå på den, men det er bedre med ski på beina. En viss bedring kan likevel spores, for nå har venstrefoten begynt å skape seg på samme måten. Når jeg halter på begge er det i hvert fall en viss balanse i det.