Våkner og går i gang med morgenrutiner, men da jeg ser ut av teltet er det fortsatt elendig sikt. Jeg vil ikke ta fatt på utforkjøringen uten noenlunde sikt, så jeg legger meg godt ned i soveposen igjen. Etter hvert ser jeg tegn til at det kanskje kan lette litt, og begynner smått å pakke ned. Innen jeg er klar letter tåken, og jeg må le når jeg får se hvordan det ser ut rundt meg. Noe ante jeg på grunn av vindforholdene, men det ser virkelig annerledes ut enn hva jeg trodde. Jeg ligger nesten på en slette, jeg som trodde teltet var et stykke oppe i en fjellside.

Vi kunne nå fortsette, og det ble etter hvert en veldig fin dag hvor solen noen ganger klarte å trenge gjennom skylaget. Stigningen opp fra Geiterygghytta ble noe mer arbeid enn jeg hadde sett for meg, mye på grunn av at deg lå mye tung og dyp nysnø som vinden hadde samlet sammen på utvalgte steder. Jeg må ha lest kartet dårlig på forhånd, for jeg ble også overrasket over å se hvor bratt utforkjøringen ned mot Rossdalen var. Jeg hadde tatt sjansen på å frikoble meg fra Shaman i dag, og han skulle igjen ta pulken. Han har utført den jobben nærmest prikkfritt i dag også. For en arbeidshund han er i ferd med å bli.

Fjellet Bolhovd stod helt fantastisk vakker med den etter hvert dalende solen i bakgrunnen. Håper bildene rettferdiggjør deg synet jeg fikk oppleve. Videre derfra fokuserte jeg mest på å holde en grei nok fart til at vi ville nå Kongshelleren før mørket kom over oss. Avslutningen av etappen var kvistet, så vi følgte kvistene og var fremme ved hytta i halv seks-tiden. Ti minutter etter oss kom en engelskmann inn dørene. Han takket for gode spor å følge, og ble mitt første selskap på selvbetjeningshyttene denne turen.

Fikk forøvrig skrudd sammen sekken på et vis som nok vil være bra nok. Reservedelene til pulkdraget kom godt med.