Vi rakk butikken så vidt det var, men det kostet mer krefter enn jeg hadde sett for meg. Innerst inne trodde jeg det skulle gå ganske greit å rekke frem, men jeg la likevel til en sikkerhetsmargin og prøvde å gå på litt i starten til jeg følte det var under kontroll. Men kontroll fikk jeg aldri. Snøen var fortsatt dyp, men jeg kom meg inn på myrene nedover mot Susendalen, og der var forholdene fine. De siste kilometrene av bakken, derimot, tetnet skogen seg til fullstendig, og terrenget var ujevnt med bekker og søkk. Jeg måtte hele tiden lete etter åpninger for pulken mellom trærne. Greit nok i seg selv, men fastbundet til en polarhund med et jaktinnstinkt som gikk helt over styr, ble det brølt noen ord der oppe i skogen som ville ha kunnet fornærme noen om det ikke var for at vi i går krysset grensen til Nordland fylke. Valgte til slutt å ta av meg skiene selv om snøen var dyp, for å kunne konsentrere meg om å dra Shaman med meg mellom trærne og forbi alle kryssende dyrespor.

Videre nedover Susendalen gikk vi på veier og jorder. Fra Kvalpskardmo var de ikke lenger brøytet. I bakker så bratte at jeg vanligvis ville vært skeptisk til å sette utfor med Shaman, holdt den våte snøen så godt tak i skiene mine at jeg måtte stake nedover for å holde vanlig gangfart. Jeg begynte da å tenke at vi nok ikke ville rekke frem i tide likevel. En hviledag kunne vi nok ha godt av uansett, men jeg ville bestemme det selv, og ikke sitte fast på grunn av at vi måtte vente på pakken. Tanken på hvor irriterende det ville være om vi nå slakket ned farten og likevel kom frem bare noen minutter for sent gjorde at jeg fortsatte å gå på. Da vi kom til Vefsnmo var veien igjen brøytet. Jeg skjønte da at det ville bety at den var brøytet til Kolmila, og derfra ville det være under 4 kilometer langs hovedveien inn til sentrum. Fikk dermed nytt håp om å rekke frem. Ved Kolmila satte jeg pulken og skiene fra meg og tømte sekken for innhold for å gjøre plass til depoet. Gikk det siste stykket på asfalt, og rakk frem til butikken med 20 minutters margin. Jeg hadde nå bestemt meg for en hviledag, og fikk leid en hytte på Hattfjelldal Camping. Ringte etter taxi som kom med en gang. Shaman fikk vente utenfor butikken mens vi hentet pulken. På campingen hadde de tent opp i ovnen for meg, så hytta var allerede varm da jeg kom.

Vi har nå gått gjennom området med tettest bjørnebestand i Norge. Karen på campingen mente den tidlige våren hadde gjort at de allerede nå var på vei ut av hiene. Noen som kan si meg noe om sporene jeg tok bilde av på tur mot Lenglingen? Jeg fikk som ventet ikke sett noen bjørn. Et kanskje enda sjeldnere syn kunne nordlendingene ha fått se i Børgefjell i dag morges om de hadde vært tidlig oppe på fjellet. En jærbu med bar rumpe og buksa på knærne, flyvende over knausene etter en liten plastpose med toalettpapir som vinden hadde røsket med seg.