Vi var klare til å dra da jeg stod utenfor sikringsbua og pratet med verten. Oppdaget da en strammestrikk som stakk opp av snøen like ved siden av oss. Kleptomane Shaman hadde tatt den ene vindvotten min og begravd den.

I stedet for å følge leden videre, hadde jeg peilet meg inn på en mer direkte rute mot Alesjaure, som ville gjøre turen dit mye kortere. Jeg hadde likevel et rutevalg å ta, og det stod mellom tre alternativer. Jeg skulle uansett gå rett nordover til Luohttijávri. Derfra hadde jeg egentlig sett for meg å gå rundt fjellet på vestsiden mot norskegrensen, men på grunn av at snødekket virket fast og fint i dag, vurderte jeg å heller klatre over. Vi kunne da enten klatre opp til cirka 1100 meters høyde og få en slak nedkjøring på andre siden, eller fortsette litt videre østover opp til cirka 1200 meter, med en brattere nedkjøring. Jeg bestemte meg ikke før jeg var fremme ved fjellet, og gikk for å klatre opp til 1100 meter. Den faste overflaten forsvant så fort vi begynte på bakken, og det ble tyngre enn ventet. Da vi kom ned i dalen på andre siden så jeg fullt av skuterspor, så den noe lengre ruten rundt fjellet, som egentlig hadde vært planen, ville nok likevel ha spart oss for en del tid og krefter.

En grå dag i dag, hvor vi tok oss god tid med mange småpauser. Det ville uansett gå greit å nå Alesjaurestugorna uten at det ville bli veldig sent. Jeg hadde en tanke om å kanskje fortsette noe lenger, for å komme tidligere ned til Abisko i morgen, men kroppene til både meg og Shaman stemte ned den tanken.

Her har jeg fått hunderom, men Shaman ville som vanlig være ute. Skal ta en tur ut til ham nå, og se om han kanskje vil bli med inn en tur. De har en liten butikk her, og også en badstu som for menn var åpen mellom klokken 19 – 20. Da satt jeg allerede fordypet i boken min, men for folkene, dyrelivet og vegetasjonen her sin del er det nok like greit at ikke denne kroppen settes på dampkok.