En gang i barndommen tapte vi en fotballkamp 14-1 for Ganddal, på hjemmebane bare et meglersteinkast fra mitt barndomshjem. Det var min bursdag. Etter turen i dag fremstår minnet om den dagen nærmest som en solskinnshistorie.

Jeg holdt meg våken til over midnatt i natt, så jeg kunne feire dagen med Abisko-sigaren, pils og lykkelig uvitenhet. Det skinte i blått og grønt innerst i viken ved Abisko Øst, men det så bedre ut lenger ute. Det var det ikke. Det vil si, vi fikk en liten periode hvor det bare var våt og tung snø, nok til å holde håpet om bedre forhold oppe en liten stund og lokke oss lenger ut, men så ble det bare verre. Sørpe og overvann hele veien. Jeg forsøkte hele tiden å finne de beste stedene for oss og gå rundt de våteste områdene, mens jeg tenkte på om det hadde vært mulig å unngå dette ved å følge veien bort til tettstedet Torneträsk.

Det blåste friskt fra vest, så jeg ville helst komme meg rundt til et sted i le, men da vinden roet seg satte jeg kursen mot det som så ut som et fint teltsted nedenfor fjellet Gáisenjárga. Gjennomvåt, drittlei og klar for å redde noen timer av bursdagen.