Da jeg startet planleggingen av ruten for denne turen hadde jeg allerede bestemt meg for to steder jeg ville innom: Knaben og Kautokeino. Knaben, fordi jeg ville ha med meg minnene fra turen hver gang jeg senere skulle ferdes i de områdene, og kunne følge samme sti et stykke mens jeg tenker tilbake på den lange ferden som en gang var ved sin begynnelse her. Hvorfor jeg var så opptatt av Kautokeino er noe mer uklart. Jeg hadde lyst til å oppleve byen, og noen annen forklaring har jeg egentlig ikke.

Nå er jeg i hvert fall her, og jeg gjør meg klar for turens siste etappe. Det siste stykket inn mot Kautokeino ble en ren transportetappe, hvor det enkle terrenget gjorde at jeg la opp til en ny dag med rolig staking. Jeg hadde siktet meg inn på campingen jeg ville nå et par kilometer før sentrum. De opererte med hotellpriser på noe som var mer enn to kilometer unna hotellstandard, så jeg fortsatte inn til sentrum. Villmarkssenteret ble neste forsøk, men der var det stengt frem til onsdag. Endte da dessverre opp på Thon-hotellet, måtte dessverre spise et nydelig måltid i restauranten her, slenge meg ned på en dessverre alt for god seng i et alt for flott rom med TV, hente utallige kopper kaffe fra kapselmaskinen like utenfor rommet, og resepsjonisten kunne dessverre informere om badstu og utendørs jacuzzi. Jeg trøstet meg med en pils i baren.

Foran siste etappe har jeg fått tilsendt nytt matdepot fra Margaret, joggesko fra far og styrkedrikk fra Sigar-Nilsen. Som alltid inneholdt matdepoet alt det skulle, ispedd moralløftere som vakuumpakket sjokoladekake og smaleć. Å ta på joggeskoene på skiskoformede føtter ga en aldri så liten rus, og den tørre asfalten gjorde at det kriblet etter å løpe litt rundt. Jeg er generelt skeptisk til folk som synes løping er skikkelig gøy, så jeg fikk raskt tatt kontroll over entusiasmen. Styrkedrikken ser ut til å være av typen som fungerer best til restitusjon etter endt økt, heller enn å kunne bidra til økt fremdrift på dagtid.

Jeg kan nå begynne å tenke på Nordkapp, en tanke som til nå har vært fortrengt et sted langt bak i hodet. Jeg har store forventninger til de neste dagene, men føler meg trygg på at Finnmark vil levere. Følelsen jeg nok vil ha når jeg legger ut på siste etappe har allerede begynt å romstere i magen. Og der ja, akkurat i det jeg skrev det, begynte anlegget her å spille en av sangene jeg spilte om og om igjen mens jeg dagdrømte om turen. Det ble nesten litt for mye.

Vi har fortsatt Finnmarksvidda foran oss, så mimringen får vente. Turens siste matdepot er også det største, så vi får nok å dra på de første dagene. Værmeldingen ser bra ut fremover. Det ser til og med ut som at vi kan få noen kuldegrader med oss et stykke på veien. Det takker jeg for, og gleder meg til å gå videre.